Salmer ( II )


Avskrift fra
Bjørnstjerne Bjørnson: Digte og sange
Gyldendal norsk forlag
Oslo - 1957

Bjørnstjerne Bjørnson:
SALMER ( II )

Ære det evige forår i livet
som allting har skapt!
Oppstandelsens morgen det minste er givet
kun former går tapt.
Slekt føder slekt,
stigende evne den når;
art føder art
i millioner av år.
Verdner forgår og oppstår.

Intet så smått at ei finnes et mindre,
ingen kan se.
Intet så stort at ei finnes et større
bortenfor det.
Krypet i jord –
berge jo bygge den kan.
Støvet som fór,
eller det skyllende sand,
riker har grunnlagt en gang.

Uendelig alt, hvor det minste og det største
løper i ett.
Ingen skal skue det siste, – det første
ingen har sett.
Ordenens lov
bærer det alt i sin favn;
frukt og behov
føder hverandre; vårt savn
møter det samlede gavn.

Evighetens avkom og frø er vi alle.
Tankene har
røtter i slektenes morgen; de falle
spørsmål med svar,
fulle av sæd
over den evige grunn;
derfor deg gled
at du i en svinnende stund
økede evighetens arv!

Bland deg i livsfryden, du som fikk være
blomst i dens vår,
nyte et døgn til det eviges ære
i menneske-kår,
yte din skjerv
inn til det eviges verv,
liten og svag
ånde et eneste drag
inn av den evige dag!